Foreløpig har vi bare jetlegga oss inne og funnet tilbake til klar norskuttale og vendt oss til å bukke litt mindre. Gleder meg til å se alle igjen:)-!
Sjekk ut Ragnes blogg! Der er det masse gøye og fine bilder:)-
søndag, oktober 15, 2006
Norwee ni kaeri masu
Da er vi tilbake i gamlelandet. Landet med ostehøvelen og dvergbjørka, landet med blåbærturer og idylisk skjærgård, landet med de tusner realityshows og livsstilsbegjær, landet med barnetog og eldrebølge, landet med masse moro og litt kaldt klima. Og så er vi i byen over alle byer (kanskje ved siden av Osaka), Tigerstaden, Oslo, Kristiania. Det er ganske så ålreit selvom jeg savner Japan litt:)-
Foreløpig har vi bare jetlegga oss inne og funnet tilbake til klar norskuttale og vendt oss til å bukke litt mindre. Gleder meg til å se alle igjen:)-!
Sjekk ut Ragnes blogg! Der er det masse gøye og fine bilder:)-
Foreløpig har vi bare jetlegga oss inne og funnet tilbake til klar norskuttale og vendt oss til å bukke litt mindre. Gleder meg til å se alle igjen:)-!
Sjekk ut Ragnes blogg! Der er det masse gøye og fine bilder:)-
fredag, oktober 06, 2006
Et historisk sus bruser gjennom den varme luften
Her kommer en aldri så liten historisk historie som jeg har hatt liggende en stund - redigert litt her og der og funnet stadig nye kilder og spennende innfallsvinkler. Det er vel også grunnen til at den første hilsnen rett nedenfor har en viss klang av Japan...;)-
Enjoy hvis du enjoyer slikt! Og hvis du har noen kommentarer av noe slag, så fyr løs:)-
Først av alt må jeg bare si at det er så utrolig digg å ha Ragne på besøk:)- Vi koser oss masse, ser masse, spiser passe masse og shopper litt for masse, kanskje;)- Til nå har vi sett viktige og sentrale deler av Osaka, Kobe og Kyoto og gått og gått og gått, sugd inn inntrykk og forklart og forstått. Hvis vi skulle skrive ned alt vi har gjort, spist og lært ville det tatt en terrabyte i annen, så jeg tenkte jeg skulle skrive bittelittegrann om noen viktige og interessante år i japansk historie (for de som er interessert). Er nok ingen ekspert på dette, men skal prøve å holde tunga rett i munnen og ta så lite feil som mulig...
Denne historien begynner rundt 1573 da den abisiøse og opportunistiske daimayoen (krigsherren/baron) Odo Nobunaga etter mange års kriging og jevnt og trutt arbeid for et samlet rike, overtar makten fra shogun Yoshiaki og kaster han ut av Kyoto. Som et ledd i en lang rekke begivenheter symboliserer denne "sayonaraen" og Nobunagas overtakelse av shoguntittelen en forrandring i japansk historie med vekt på daimayoers kriging og rivalisering med en keiser med varierende og liten makt til en sentralisert og strengt hierarkisk stat med shogunen som den aller øverste. Keiseren og hans familie ville fortsette å eksistere, men all reell makt ville fra bå og i over tohundre og femti år fremover, tilhøre shogunen.
Nobunaga var som sagt en oppprunistisk fyr og sånn sett er det kanskje ikke tilfeldig at han er den første som for alvor forsøker å samle hele den japanske øygruppe til et rike, og som nesten får det til. Han var også den første som brukte musketter i krigføring og han hadde skikkelig sansen for det vestlige med mulighetene som lå i handel og vitenskap. Han var, kanskje ikke overraskende, en streng herre med lite sans for religion og da i serdeleshet buddhismen og dens sterke posisjon blant befolkningen. Han forsøkte etter beste evne å minske de buddhistiske prestenes makt og gikk til krig mot flere mektige buddhistiske fraksjoner. Som et ledd i denne "avbuddhistifiseringen" åpnet han for vestlige misjonærer og var med på å gi kristendommen et fotfeste blandt sushi, samuraier, kimonoer, shintotempler og sumobrytere.
Da Nobunaga døde i 1582, tok etterhvert (1585) en av hans nærmeste og mest trofaste generaler over makten og "samle-Japan-til-et-rike-stafettpinnen". Hans navn var Hideyoshi Toyotomi og han klarte oppgaven. Toyotomi vokste opp på landsbygda og ville i utgangspunktet aldri klart å klatre seg opp til posisjon som Shogun hadde det ikke vært for hans store oppfinnsomhet og opportunistiske sinnelag. Ved hjelp av bestikkelser, smarte taktikker på slagmarken og et raskt hode la han under seg stadig nye områder og daimaioer. Det sies at han var en sjelden kapasitet også som politisk leder, noe som blant annet kan antas ut i fra et lavt antall opprør under hans herredømme. Han kastet også sitt sultne erobrerblikk på Kina...
Et interessant aspekt ved Toyotomis shogunat var at han valgte å legge sitt hovedsete i Osaka fremfor Kyoto. Osaka var allerede da et sentrum for handel og kultur med sin gode havn og sentrale beliggenhet.
I 1583 beordret han oppføringen av Osaka slott rett sør for punktet hvor de små elvene Hirano og Neya møtes. Her: En ung, viril daimayo med en fyrig og flott geisha forran Osaka slott.
Da Hideyoshi dør i 1598 er hans sønn Hideyori bare 5 år gammel og makten ligger hos fem av farens mest betrodde damaioer. Disse rivaliserer etterhvert såpass at de begynner å sloss. Av disse viser Ieyasu Tokugawa seg å være den sterkeste og etter slaget ved Sekigahara i 1600 vinner han stor makt etter å ha slått sin argeste rival, Mitsunari Ishida. Legg forresten merke til navnet Ieyasu - tidenes diftong!
Som sagt er Hideyori Toyotomi kun et barn på denne tiden og unngår dermed å innblandes i den heftige striden. De fleste viktige damiaioene blir enten frarøvet sine titler, landsforvist eller vender seg til Togugawa, men noen forblir trofaste til Toyotomifamilien, litt i det skjulte.
Selvom vi nå får en relativt fredlig periode på rundt ti år, ligger maktkampen mellom Toyotomifamilien og Togugawafamilien som en svøpe over landet. Hideyori vokser opp til å bli en mektig kriger og samler etterhvert store styrker under sitt
flagg.
Ieyasu Tokugawa fester sitt grep om nordre Kansai og starter i 1601 arbeidet med å bygge opp det mektige og vakre slottet Nijo i Kyoto.
I påvente av den forestående, skumle krigen trekker jeg inn årene et lite øyeblikk og kommer med den spennende oppfølgingen senere;)-
Imens går det ann å kikke litt på blidet av meg forran Togugawas Nijo slott i Kyoto - rimelig gøy å være på såpass historisk grunn!
Enjoy hvis du enjoyer slikt! Og hvis du har noen kommentarer av noe slag, så fyr løs:)-
Først av alt må jeg bare si at det er så utrolig digg å ha Ragne på besøk:)- Vi koser oss masse, ser masse, spiser passe masse og shopper litt for masse, kanskje;)- Til nå har vi sett viktige og sentrale deler av Osaka, Kobe og Kyoto og gått og gått og gått, sugd inn inntrykk og forklart og forstått. Hvis vi skulle skrive ned alt vi har gjort, spist og lært ville det tatt en terrabyte i annen, så jeg tenkte jeg skulle skrive bittelittegrann om noen viktige og interessante år i japansk historie (for de som er interessert). Er nok ingen ekspert på dette, men skal prøve å holde tunga rett i munnen og ta så lite feil som mulig...
Denne historien begynner rundt 1573 da den abisiøse og opportunistiske daimayoen (krigsherren/baron) Odo Nobunaga etter mange års kriging og jevnt og trutt arbeid for et samlet rike, overtar makten fra shogun Yoshiaki og kaster han ut av Kyoto. Som et ledd i en lang rekke begivenheter symboliserer denne "sayonaraen" og Nobunagas overtakelse av shoguntittelen en forrandring i japansk historie med vekt på daimayoers kriging og rivalisering med en keiser med varierende og liten makt til en sentralisert og strengt hierarkisk stat med shogunen som den aller øverste. Keiseren og hans familie ville fortsette å eksistere, men all reell makt ville fra bå og i over tohundre og femti år fremover, tilhøre shogunen.
Nobunaga var som sagt en oppprunistisk fyr og sånn sett er det kanskje ikke tilfeldig at han er den første som for alvor forsøker å samle hele den japanske øygruppe til et rike, og som nesten får det til. Han var også den første som brukte musketter i krigføring og han hadde skikkelig sansen for det vestlige med mulighetene som lå i handel og vitenskap. Han var, kanskje ikke overraskende, en streng herre med lite sans for religion og da i serdeleshet buddhismen og dens sterke posisjon blant befolkningen. Han forsøkte etter beste evne å minske de buddhistiske prestenes makt og gikk til krig mot flere mektige buddhistiske fraksjoner. Som et ledd i denne "avbuddhistifiseringen" åpnet han for vestlige misjonærer og var med på å gi kristendommen et fotfeste blandt sushi, samuraier, kimonoer, shintotempler og sumobrytere.
Da Nobunaga døde i 1582, tok etterhvert (1585) en av hans nærmeste og mest trofaste generaler over makten og "samle-Japan-til-et-rike-stafettpinnen". Hans navn var Hideyoshi Toyotomi og han klarte oppgaven. Toyotomi vokste opp på landsbygda og ville i utgangspunktet aldri klart å klatre seg opp til posisjon som Shogun hadde det ikke vært for hans store oppfinnsomhet og opportunistiske sinnelag. Ved hjelp av bestikkelser, smarte taktikker på slagmarken og et raskt hode la han under seg stadig nye områder og daimaioer. Det sies at han var en sjelden kapasitet også som politisk leder, noe som blant annet kan antas ut i fra et lavt antall opprør under hans herredømme. Han kastet også sitt sultne erobrerblikk på Kina...
Et interessant aspekt ved Toyotomis shogunat var at han valgte å legge sitt hovedsete i Osaka fremfor Kyoto. Osaka var allerede da et sentrum for handel og kultur med sin gode havn og sentrale beliggenhet.
I 1583 beordret han oppføringen av Osaka slott rett sør for punktet hvor de små elvene Hirano og Neya møtes. Her: En ung, viril daimayo med en fyrig og flott geisha forran Osaka slott.
Da Hideyoshi dør i 1598 er hans sønn Hideyori bare 5 år gammel og makten ligger hos fem av farens mest betrodde damaioer. Disse rivaliserer etterhvert såpass at de begynner å sloss. Av disse viser Ieyasu Tokugawa seg å være den sterkeste og etter slaget ved Sekigahara i 1600 vinner han stor makt etter å ha slått sin argeste rival, Mitsunari Ishida. Legg forresten merke til navnet Ieyasu - tidenes diftong!
Som sagt er Hideyori Toyotomi kun et barn på denne tiden og unngår dermed å innblandes i den heftige striden. De fleste viktige damiaioene blir enten frarøvet sine titler, landsforvist eller vender seg til Togugawa, men noen forblir trofaste til Toyotomifamilien, litt i det skjulte.
Selvom vi nå får en relativt fredlig periode på rundt ti år, ligger maktkampen mellom Toyotomifamilien og Togugawafamilien som en svøpe over landet. Hideyori vokser opp til å bli en mektig kriger og samler etterhvert store styrker under sitt
flagg.Ieyasu Tokugawa fester sitt grep om nordre Kansai og starter i 1601 arbeidet med å bygge opp det mektige og vakre slottet Nijo i Kyoto.
I påvente av den forestående, skumle krigen trekker jeg inn årene et lite øyeblikk og kommer med den spennende oppfølgingen senere;)-
Imens går det ann å kikke litt på blidet av meg forran Togugawas Nijo slott i Kyoto - rimelig gøy å være på såpass historisk grunn!
søndag, september 24, 2006
Mititæredisiplin, sportsglede og fellesskap!
Tjeriou, folkens!
Ganske lenge siden sist jeg har prutra noen ord ned i cyberspace. Nå er det på tide! Kan forresten utsagn alla dette være det vanligste på bloggfronten? Jeg har prøvd å holde meg for god til det, men innser nå at det kan være en ganske sakssvarende ting å skrive.
Vel, her i Soloppgangens Rike er stemningen fin med fulle tog, fulle gater, fulle stresskofferter, fulle timeplaner og full rulle med oppgavejobbing, gospelkor og generelt hyggelige syssler. Og så digger jeg det faktum at vi har sluppet ut av luftfuktighetsondets svettedryppende klær. Nå danser vi rundt i temperaturer som minner om skikkelig digg norsk go`sommer, smiler bredt og blir akkurat passe brune mens japanere flest gjør sitte beste for å holde på hvitfargen som de har spart på hele sommeren ved hjelp av store hatter, parasoller og inntrekking mot skyggelagte områder.
De fleste har sikkert et bilde av japanere som ganske så disiplinerte og arbeidsomme. Dette stemmer rimelig godt. For en liten uke siden opplevde jeg noe som kan bekrefte dette. O.B, Rebekka og jeg ble spurt om vi ville være med familien til to av barna i menigheten som skulle ha sportsdag med skolen sin. Hele skolen ble delt inn i to lag - rød mot hvit og alle gikk med capper, luer, kapser, hatter, litt store kalotter, turbaner,hodeplagg eller hva du synes passer, som gjorde at vi lett kunne se hvem som var på hvilket lag. Selvfølgelig var ikke hensikten alene
den å vinne, men jeg skal vel ikke nekte plent på at det ble bare så vidt littebitt mer interessant med dette knøttlille konkuranseelementet. Hvert klassetrinn hadde sin egen konkuranseform som var godt tilpasset dems alder og evner så alt var lagt til rette for en spennende og ganske "riktig" kroppslek. Og ja, vi fikk innfridd alle forventninger. De kastet, løp, bærte, dro og danset med stort engasjement og innlevelse, alle etter sin lodd og etter sine evner. Selv ble jeg ganske så ivrig, spesielt under en kameratur inn på indre bane mens 4.klassingene løp stafett. Heia og skrålte for de røde (akkai tror jeg de kaller rødt her nede) til stemmen brast og jeg begynte å føle meg vel høy og blond forran alle foreldre og besteforeldre som jublet og gjorde sitt beste for å heie sine unge lovende frem på den røde grusen.
Før idrettsgleden tok overhånd begynte jeg dette forrige avsnittet med å bekrefte at den japanske disiplinen ikke bare er en myte. Det krever egentlig en grundigere begrunnelse (hvertfall når man er mastergradstudent for fillern). Det kunne vært nok å nevne de utrolig behagelige køene man møter overalt hvor folk venter på noe. Ingen trenging, klenging, klaging eller sniking. Eller jeg kunne nevnt at de jobber så lenge jobben krever det, fra dag til dag, uten å mukke. Eller at de i det store å hele gjør de fleste oppgaver med en pliktoppfyllendhet, nøyaktighet og nøysomhet kun heklere og broderidamer kan vise til i Norge.
På idrettsdagen fikk vi et lite innblikk i hvordan denne displinen bankes inn allerede i ung alder; For det første marsjerte de inn og ut i ordnede rekker uten (se det lille bildet nedenfor) så mye som et knuff. For det andre satt de mer eller mindre stille under hele arrangementet bortsett når de selv deltok eller heiet på fargen sin (HEIA RØD og Manchester United!). Og for det tredje utførte de oppgavene sine på banen uten en eneste dikkedarr (er det et ord?!). Nå kunne denne lille posten snudd nesen mot et langt leserinnleggstil og barneoppdragelse, individuell frihet, fellesskap, ensrettethet, politikk, kulturelle forskjeller og blitt lang som, ja et langt leserinlegg. Men la meg heller si det sånn; det var morro, vi er forskjellige og det virket ærlig talt som om den dagen svulmet over av stolte barn og foreldre, som til tross for små nederlag og skrubbsår underveis reiste seg i glede over å være sammen med hverandre og halve nabolaget på et tradisjonsrikt og klassiskt japansk arrangement.
Håper dere koser dere med pinnekjøtt, lefser, smalahauder og komper:)-
Mange hilsner fra Nihon!!
Ragne kommer om to dager!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Ganske lenge siden sist jeg har prutra noen ord ned i cyberspace. Nå er det på tide! Kan forresten utsagn alla dette være det vanligste på bloggfronten? Jeg har prøvd å holde meg for god til det, men innser nå at det kan være en ganske sakssvarende ting å skrive.
Vel, her i Soloppgangens Rike er stemningen fin med fulle tog, fulle gater, fulle stresskofferter, fulle timeplaner og full rulle med oppgavejobbing, gospelkor og generelt hyggelige syssler. Og så digger jeg det faktum at vi har sluppet ut av luftfuktighetsondets svettedryppende klær. Nå danser vi rundt i temperaturer som minner om skikkelig digg norsk go`sommer, smiler bredt og blir akkurat passe brune mens japanere flest gjør sitte beste for å holde på hvitfargen som de har spart på hele sommeren ved hjelp av store hatter, parasoller og inntrekking mot skyggelagte områder.
De fleste har sikkert et bilde av japanere som ganske så disiplinerte og arbeidsomme. Dette stemmer rimelig godt. For en liten uke siden opplevde jeg noe som kan bekrefte dette. O.B, Rebekka og jeg ble spurt om vi ville være med familien til to av barna i menigheten som skulle ha sportsdag med skolen sin. Hele skolen ble delt inn i to lag - rød mot hvit og alle gikk med capper, luer, kapser, hatter, litt store kalotter, turbaner,hodeplagg eller hva du synes passer, som gjorde at vi lett kunne se hvem som var på hvilket lag. Selvfølgelig var ikke hensikten alene
den å vinne, men jeg skal vel ikke nekte plent på at det ble bare så vidt littebitt mer interessant med dette knøttlille konkuranseelementet. Hvert klassetrinn hadde sin egen konkuranseform som var godt tilpasset dems alder og evner så alt var lagt til rette for en spennende og ganske "riktig" kroppslek. Og ja, vi fikk innfridd alle forventninger. De kastet, løp, bærte, dro og danset med stort engasjement og innlevelse, alle etter sin lodd og etter sine evner. Selv ble jeg ganske så ivrig, spesielt under en kameratur inn på indre bane mens 4.klassingene løp stafett. Heia og skrålte for de røde (akkai tror jeg de kaller rødt her nede) til stemmen brast og jeg begynte å føle meg vel høy og blond forran alle foreldre og besteforeldre som jublet og gjorde sitt beste for å heie sine unge lovende frem på den røde grusen.Før idrettsgleden tok overhånd begynte jeg dette forrige avsnittet med å bekrefte at den japanske disiplinen ikke bare er en myte. Det krever egentlig en grundigere begrunnelse (hvertfall når man er mastergradstudent for fillern). Det kunne vært nok å nevne de utrolig behagelige køene man møter overalt hvor folk venter på noe. Ingen trenging, klenging, klaging eller sniking. Eller jeg kunne nevnt at de jobber så lenge jobben krever det, fra dag til dag, uten å mukke. Eller at de i det store å hele gjør de fleste oppgaver med en pliktoppfyllendhet, nøyaktighet og nøysomhet kun heklere og broderidamer kan vise til i Norge.
På idrettsdagen fikk vi et lite innblikk i hvordan denne displinen bankes inn allerede i ung alder; For det første marsjerte de inn og ut i ordnede rekker uten (se det lille bildet nedenfor) så mye som et knuff. For det andre satt de mer eller mindre stille under hele arrangementet bortsett når de selv deltok eller heiet på fargen sin (HEIA RØD og Manchester United!). Og for det tredje utførte de oppgavene sine på banen uten en eneste dikkedarr (er det et ord?!). Nå kunne denne lille posten snudd nesen mot et langt leserinnleggstil og barneoppdragelse, individuell frihet, fellesskap, ensrettethet, politikk, kulturelle forskjeller og blitt lang som, ja et langt leserinlegg. Men la meg heller si det sånn; det var morro, vi er forskjellige og det virket ærlig talt som om den dagen svulmet over av stolte barn og foreldre, som til tross for små nederlag og skrubbsår underveis reiste seg i glede over å være sammen med hverandre og halve nabolaget på et tradisjonsrikt og klassiskt japansk arrangement.
Håper dere koser dere med pinnekjøtt, lefser, smalahauder og komper:)-
Mange hilsner fra Nihon!!
Ragne kommer om to dager!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
torsdag, september 21, 2006
Tabemono! Den store spisefesten!
For de av dere som har gastronomiske nykker, snakker om mat, lager mat eller rett og slett spiser mat; i dag har vært en enorm dag!
Det hele begynte som en vanlig dag - et par norske skiver med ost og syltetøy til frokost, litt lesing og litt pusling med forskjellige ting i leiligheten. Så kom formiddagsmaten. Jeg hadde eavtalt å møte en trivelig aikodotrener som heter Takahashi. Han bor mellom Kobe og Osaka og er en god venn av Odd og Grete Hynnekleivers. Rett etter at vi hadde beklaget oss over at vi på klassisk vis hadde klart å missforstå hverandre ganske grundig, vel og merke takket være litt språkforvirring, rettet vi nesa mot en liten restaurantperle med et japansk navn som jeg ikke husker (fortsatt språkforvirra;)- På denne restauranten serverer de såkalt tempura som er en slags form for frityrsteking.
Dog litt sunnere og langt mer smakfult enn bitene man får servert når man bestiller fish´n chips. Eller for ikke å snakke om det man får på KFC eller på andre tilsvarende plasser. Når man lager tempura friterer man hver bit for hånd etter å ha rullet/snurret/dekket til hva man nå ønsker å fritere.
Ofte ønsker man kjempereker, søtpoteter, fisk og annet smakfult snadder. Det ønsket Takahashi san og jeg i dag også. Ganske mye av det. Kjempegodt!! Og så dypper man forresten maten i soyasaus med en slags stappe i, eller i et utvalg av salt. Saltet vi fikk var fra Mongolia, Sør-Amerika og Okinava. Og selvfølgelig fulgte det med ris i store mengder.
Etter dette grandiose måltidet reiste oss glade fra bordet og gikk litt rundt forbi og kikket på ting i området Takahashi san vokste opp. Så måtte han stikke og undervise en barneklasse i aikido. En klasse jeg egentlig skulle vært med på, hadde det bare ikke vært for at jeg hadde en middagsavtale med Oike san på Tezukayama. Jeg satte meg på toget, droppet den hvite drakten og farlige luftsvev med snurr og gjorde meg klar for en ny opplevelse av japansk spennende, tradisjonsrik og utfordrende matkultur...
Okie san og jeg skulle egentlig spise sushi i dag, men han fikk en bedre ide - yakinikku! Dette kjenner nok mange igjen, enten dere har vært i Japan eller har spist på en ordentelig japansk restaurant. Stekt kjøtt med ris. Yakinikku er topp. Det kuleste med yakinikku er at du steker kjøttet på en liten grill midt på bordet. Alle deltar og alle må jobbe hardt når halvparten av kjøttet brenner seg og den andre halvdelen forsøker å bli akkurat som den første. Man tar/får litt ferdigstekt kjøtt opp på skåla si i ny og ne, spesielt masse i de periodene med mye brenning. Kjøttet dypper man så i en krydret soyasaus eller i en slags sesamsaus, alt etter smak og behag, før man lar smaksløkene hoppe og danse sammen med litt eller mye ris. Kjempegodt og trivelig som bare det:)- Okie san og jeg klarte tre asjetter. Noe vi merket godt da vi syklet til leiligheten min for en kopp kaffe. Vi kunne like gjerne rullet. Og så glemte jeg å fortelle at vi hadde suppe og - full av tang!
Vel, det var alt jeg fikk skrevet denne gangen - noen ganger blir de litt lange, disse bloggene, men det går jo ann å lese litt og litt;)-
Takk for alle mailer, kommentarer og slikt:)-
Ha en digg dag!
mandag, september 18, 2006
Gutter og en helt spesiell is...
Kong bang va! (God kveld i stua)Mandager er fridager for de fleste som har noe med kirken å gjøre. Man slapper av, er turist og kjenner på gleden av å kunne reise litt rundt for å møte andre medarbeidere i kirken med løs snipp, ikke prestesnipp, kikke på kule sites, eller bare ta det helt med ro over litt god mat og en fin film.
Jeg er vel ikke akkurat hva man kan kalle en prest, kateket, klokker eller diakon. Men allikevel er mandagene blitt fridag for meg. Det er deilig å kunne hvile helt en hel dag uten å måtte gjøre noe spesielt i det hele tatt. Og så er det veldig koslig at de andre nordmennene har fri omtrent på denne tiden, og så finner vi på ting - badeturen for eksempel (litt lenger ned for de som ikke har sett den!) er en klassiks mandagsaktivitet.
De par siste ukene har det vært ganske travle helger, så det har vært typiske "slapp-skikkelig-av-mandager" her på Tezukayama. Men allikevel; ting skjer.
Puppe-is.
Mmmmm... Is.... Kan du tenke deg noe så godt som en skikkelig god, kald vaniljeis, eller den smaken man helst liker, på en varm og luftfuktig dag? Ikke jeg. Hvertfall ikke hvis den heter puppe-is og nærmest kommer løpende mot deg med spenstig gummi rundt og fylt til randen av nydelig, perfekt is.
Det er nesten ikke til å tro. At den heter puppeis, altså. Greit nok med seigdamer med pupper, liksom litt mer diskret og de puppene er jo relativt små. Disse isene er en god munnfull og kan nok for noen, spesielt jenter, bli litt vel mye.
Og kan du tenke deg en bedre ting en å gå sammen en guttegjeng (hvis du er gutt skjønner du dette!) og spise hver sin puppeis på en mandag i Japan? Tror bildene taler for seg...
Han andre fyren her heter forresten Jostein og er en trivelig fyr som er ettåring på Rokko Island (!). Mange av dere som er kjente i Japan tenker nok nå at han skal bruke året på å rydde tomta som skolen stod på, men takk og lov skal han jobbe i menigheten som Svein og Greta var i og som er seks år gammel eller så.
Ha en deilig dag:)-
Savner dere alle forresten, Norge, Oslo, Oddane, familien, venner og nummero ono - Ragne! (gi henne en klem fra meg hvis du møter a;)-
PS: Hvis noen av dere som er innom her i ny ne har en blogg selv, så si fra!
Savner dere alle forresten, Norge, Oslo, Oddane, familien, venner og nummero ono - Ragne! (gi henne en klem fra meg hvis du møter a;)-
PS: Hvis noen av dere som er innom her i ny ne har en blogg selv, så si fra!
torsdag, september 14, 2006
Watashi no apalto!! (Min leilighet)
Hei igjen allerede!
Jeg skriver litt i dag og jeg, så kikk på bildene hvis det blir for mye lesing;)-
Som mange vet, så har de annerledes hus her i Japan. Det har de i og for seg i Danmark og, fine mursteinshus med storker på taket. Men disse tenderer mot å være enda mer annerledes.
Mange er nye og fancy, andre er gamle og ærverdige, noen har nesten rustet bort og ingen har noen sinne blitt pusset opp. Noen har ovelevd tusenvis av jordskjelv, de fleste med varige men. For eksempel er leiligheten her skjeiv som Sven O på en middels fuktig kveld (var den for drøy?). Den har golv som gir deg følelsen av å gå i oppoverbakke/nedoverbakke og et par av stolene her er plassert slik at den ene skinka jobber et par hakk hardere enn den andre. Det skjeiveste her er kanskje gulvet i gangen. I begynnelsen må jeg innrømme at jeg titt og ofte tok et par skikkelige skøytetak på vei inn i leiligheten, balanserte litt og havna i veggen som en vaggende pingvin på utfart (fristende med en Sven O-allegori her og).
Her har man også
instalert lave dørkarmer (de over døra) som er som skapt for nikking. Og bukking når man lærer seg trikset. Mistenker en eller annen inkluderingsminister i Japan for å med viten å vilje sende ferskinger som meg til slike gamle hus som dette slik at de lærer seg skikkelig "bukkeskikk".
Leiligheten er forøvrig fra rundt 1920 og har overlevd amerikansk bombing under 2.verdenskrig, 50-tallet med gjennoppbyging av landet og jappetid med nye investeringer i råflotte bygg og skyhøy sigarføring. Og selvfølgelig alle årene i mellom og etter.
Og forresten, jeg stortrives!!
Håper dere har det fint fortsatt!
Mattanee
PS: Les de uthevede ordene få med deg litt hemmelig sladder...
Jeg skriver litt i dag og jeg, så kikk på bildene hvis det blir for mye lesing;)-
Som mange vet, så har de annerledes hus her i Japan. Det har de i og for seg i Danmark og, fine mursteinshus med storker på taket. Men disse tenderer mot å være enda mer annerledes.
Mange er nye og fancy, andre er gamle og ærverdige, noen har nesten rustet bort og ingen har noen sinne blitt pusset opp. Noen har ovelevd tusenvis av jordskjelv, de fleste med varige men. For eksempel er leiligheten her skjeiv som Sven O på en middels fuktig kveld (var den for drøy?). Den har golv som gir deg følelsen av å gå i oppoverbakke/nedoverbakke og et par av stolene her er plassert slik at den ene skinka jobber et par hakk hardere enn den andre. Det skjeiveste her er kanskje gulvet i gangen. I begynnelsen må jeg innrømme at jeg titt og ofte tok et par skikkelige skøytetak på vei inn i leiligheten, balanserte litt og havna i veggen som en vaggende pingvin på utfart (fristende med en Sven O-allegori her og).Her har man også
instalert lave dørkarmer (de over døra) som er som skapt for nikking. Og bukking når man lærer seg trikset. Mistenker en eller annen inkluderingsminister i Japan for å med viten å vilje sende ferskinger som meg til slike gamle hus som dette slik at de lærer seg skikkelig "bukkeskikk".
Leiligheten er forøvrig fra rundt 1920 og har overlevd amerikansk bombing under 2.verdenskrig, 50-tallet med gjennoppbyging av landet og jappetid med nye investeringer i råflotte bygg og skyhøy sigarføring. Og selvfølgelig alle årene i mellom og etter. Og forresten, jeg stortrives!!
Håper dere har det fint fortsatt!
Mattanee
PS: Les de uthevede ordene få med deg litt hemmelig sladder...
onsdag, september 13, 2006
Finlandsvensker er helter, regn og fugu (fisken som tar knerten på folk)
En
delig er jeg på nett!! Det vil si på nett her i leiligheten. Takket være en serviceinnstilt, superhackende og selvfølgelig bannende finlandssvenske på applesuport kan jeg nå sjekke mail, lese aviser, chatte, snakke og skrive blogg fra skrivebordet i leiligheten på Tezukayama. Helt konge - Takk Finland, Suomi!Og så regner det. I hele dag og ganske mye av gårsdagen, og kanskje i morra og kanskje dagen etter. Akkurat nå regner det som om det aldri kommer til å ta slutt, det slidrer fra alle tak og renner. O.B sa at en tyfon kan dra med seg like mye regn på en dag som det regner i Bergen på et helt år. Vel, er jo ikke her for å sole meg, og det gjør absolutt ingenting at det regner litt, men håper det slutter før min kjære Ragne kommer...
Da vi var ute og spiste med menigheten her forleden var det en liten ting jeg glemte å fortelle om. Vi støtte på en såkalt fugu, eller blowfish. I et akvarium altså, den prøvde ikke å ta oss eller noe, vi var helt trygge. Men for dere som har hørt legenden om en fisk du kan dø av hvis du spiser den dersom