Endelig har jeg fått kontakt med min gode hjelper i Japan, Hashimoto sensei! Det er bare digg over alle digger og jeg gleder meg vilt til å sette i gang med arbeidet. Det er denne senseien som har fiksa meg opp med en tolk.
Vi skal alle møtes i morra, så her på Tezukayama er det akkurat som dagen før den store Grand Prix finalen - vi er spente på om den norske utsendingen kommer til å representere Norge på en likanes måte, vi sitrer av forventning når vi fabulerer om hva deltagerne kommer til å ha på seg, og vi lurer på om vi får noen poeng i det hele tatt.
Men før alt dette oppstyret satte en gledesinjeksjon i min høyre arm, har det også skjedd ett og annet - tenkte å trekke frem to historier fra det gode livet i Japan, som kan leses ved en passende anledning.
Historie nummer 1. En usedvanlig badeplass
O.B, jeg, O.Bs onkel og tante pluss Rebekka fikk så lyst til å bade på mandag. Derfor reiste vi i to timer med bil til et sted i nærheten (eller i) Wakayama. Til en elv. Inne i skauen. Mens havet med strender og deilig saltvann ligger en liten time unna. Madness! Hvertfall for oss som er oppvokst langs Solkysten virker dette rett og slett lite rasjonelt og en slik bomtur kan kan defineres som uklok, idiotisk, uhipp, kjedelig eller rett og slett pinlig. Jeg tok feil. Da vi endelig kom fram, etter en svært så hyggelig biltur, landet vi etter en liten gåtur langs elven ved en liten elevelagune. Eller et bittelite paradis om du vil.
Her ser dere meg som villig hopper ut i det ca 24 grader varme og herlige vannet
Historie nummer 2: Blandt stormenn på Tezukayama
Jet lag. Det er no drit egentlig. Og litt rart er det også, for noen mennesker, jeg kjenner opp til flere, tenker knapt over det at de er på andre siden av jorden og havner inn i den lokale rytmen som om de hadde fått en pille med inskripsjonen "Velcome to our contry, you are hereby on our time."
Vel, jeg har hatt litt jet lag. Jeg klarer å holde meg våken hele dagen og er stort sett fit for fight så det er ikke no problem. Knipa er man må finne på noe på nettene mens resten av Japan sover. Derfor fant jeg her en dag ut at jeg skulle ta meg en liten promenade i nærmiljøet for å kikke litt på natterslivet. Jeg forlot leiligheten kl 23 og tuslet mot en trivelig park jeg vet ligger rett borti hugget. Så, da jeg nesten var fremme kom jeg på at all morroa og levnet som jeg egentlig oppsøkte antageligvis forsvant med menneskene, og at det nå var langt over leggetid for de fleste japanere, antageligvis. De jobber jo så mye. Parken er sikkert tom.
Planene ble forandret og jeg begynte å tusle langs en ganske stor vei som jeg var ganske sikker på at jeg kjente godt (tror fortsatt det). Og mens jeg gikk der og ruslet og prøvde å orientere meg etter i hvilken retning kirken lå, skjedde det uungåelige. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse av hvor jeg var og klokken, den var blitt litt over tolv. Jeg rota litt rundt og kjente på en viss frustrasjon over at alt så så likt ut. Taxi begynte å bli en tilfredstillende plan. Men så; Tamade!
Endelig var jeg på rett vei, jeg var på et sted jeg kjente godt igjen, og som jeg viste at jeg hadde vært mange ganger sammen med O.B. Så begynte jeg å gå hjemover. Langs veien jeg liksom kjente. Begynte bra, tror jeg: Fulgte den store, kjente veien. Gikk til venstre i riktig kryss, fortsatte langs togskinnene og så videre. Så forstod jeg at jeg umulig kunne gå i riktig retning. Det hadde hendt igjen. Jeg var lost in Japan. Dermed: Inn et smug her, ut på en storvei der, over veien der, krysse toglina her, passe meg for toget der, hoppe over autovernet der, sloss mot en samurai der (eller var et bare en utrolig bøff fyr som kikket truende på meg inne i et smug?), kjenne meg igen her? Nei. Taxi? Taxi!
Dermed måtte jeg bite i det sure eplet og bli kjørt hjem - det tok nærmere ti minutter så det var sikkert en god ide.
Det hører forresten med til historien at den er en smule overdrevet og at jeg er langt bedre kjent nå! Litt sykling gjør underverker.
Ellers er alt vel her nede, jeg koser meg masse!
Jeg håper ellers at alle dere hjemme har det bra:)-
Tenker på dere. Opp med handa alle som savner Ragne!
Love, Henrik
