Tjeriou, folkens!
Ganske lenge siden sist jeg har prutra noen ord ned i cyberspace. Nå er det på tide! Kan forresten utsagn alla dette være det vanligste på bloggfronten? Jeg har prøvd å holde meg for god til det, men innser nå at det kan være en ganske sakssvarende ting å skrive.
Vel, her i Soloppgangens Rike er stemningen fin med fulle tog, fulle gater, fulle stresskofferter, fulle timeplaner og full rulle med oppgavejobbing, gospelkor og generelt hyggelige syssler. Og så digger jeg det faktum at vi har sluppet ut av luftfuktighetsondets svettedryppende klær. Nå danser vi rundt i temperaturer som minner om skikkelig digg norsk go`sommer, smiler bredt og blir akkurat passe brune mens japanere flest gjør sitte beste for å holde på hvitfargen som de har spart på hele sommeren ved hjelp av store hatter, parasoller og inntrekking mot skyggelagte områder.
De fleste har sikkert et bilde av japanere som ganske så disiplinerte og arbeidsomme. Dette stemmer rimelig godt. For en liten uke siden opplevde jeg noe som kan bekrefte dette. O.B, Rebekka og jeg ble spurt om vi ville være med familien til to av barna i menigheten som skulle ha sportsdag med skolen sin. Hele skolen ble delt inn i to lag - rød mot hvit og alle gikk med capper, luer, kapser, hatter, litt store kalotter, turbaner,hodeplagg eller hva du synes passer, som gjorde at vi lett kunne se hvem som var på hvilket lag. Selvfølgelig var ikke hensikten alene
den å vinne, men jeg skal vel ikke nekte plent på at det ble bare så vidt littebitt mer interessant med dette knøttlille konkuranseelementet. Hvert klassetrinn hadde sin egen konkuranseform som var godt tilpasset dems alder og evner så alt var lagt til rette for en spennende og ganske "riktig" kroppslek. Og ja, vi fikk innfridd alle forventninger. De kastet, løp, bærte, dro og danset med stort engasjement og innlevelse, alle etter sin lodd og etter sine evner. Selv ble jeg ganske så ivrig, spesielt under en kameratur inn på indre bane mens 4.klassingene løp stafett. Heia og skrålte for de røde (akkai tror jeg de kaller rødt her nede) til stemmen brast og jeg begynte å føle meg vel høy og blond forran alle foreldre og besteforeldre som jublet og gjorde sitt beste for å heie sine unge lovende frem på den røde grusen.
Før idrettsgleden tok overhånd begynte jeg dette forrige avsnittet med å bekrefte at den japanske disiplinen ikke bare er en myte. Det krever egentlig en grundigere begrunnelse (hvertfall når man er mastergradstudent for fillern). Det kunne vært nok å nevne de utrolig behagelige køene man møter overalt hvor folk venter på noe. Ingen trenging, klenging, klaging eller sniking. Eller jeg kunne nevnt at de jobber så lenge jobben krever det, fra dag til dag, uten å mukke. Eller at de i det store å hele gjør de fleste oppgaver med en pliktoppfyllendhet, nøyaktighet og nøysomhet kun heklere og broderidamer kan vise til i Norge.
På idrettsdagen fikk vi et lite innblikk i hvordan denne displinen bankes inn allerede i ung alder; For det første marsjerte de inn og ut i ordnede rekker uten (se det lille bildet nedenfor) så mye som et knuff. For det andre satt de mer eller mindre stille under hele arrangementet bortsett når de selv deltok eller heiet på fargen sin (HEIA RØD og Manchester United!). Og for det tredje utførte de oppgavene sine på banen uten en eneste dikkedarr (er det et ord?!). Nå kunne denne lille posten snudd nesen mot et langt leserinnleggstil og barneoppdragelse, individuell frihet, fellesskap, ensrettethet, politikk, kulturelle forskjeller og blitt lang som, ja et langt leserinlegg. Men la meg heller si det sånn; det var morro, vi er forskjellige og det virket ærlig talt som om den dagen svulmet over av stolte barn og foreldre, som til tross for små nederlag og skrubbsår underveis reiste seg i glede over å være sammen med hverandre og halve nabolaget på et tradisjonsrikt og klassiskt japansk arrangement.
Håper dere koser dere med pinnekjøtt, lefser, smalahauder og komper:)-
Mange hilsner fra Nihon!!
Ragne kommer om to dager!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Ganske lenge siden sist jeg har prutra noen ord ned i cyberspace. Nå er det på tide! Kan forresten utsagn alla dette være det vanligste på bloggfronten? Jeg har prøvd å holde meg for god til det, men innser nå at det kan være en ganske sakssvarende ting å skrive.
Vel, her i Soloppgangens Rike er stemningen fin med fulle tog, fulle gater, fulle stresskofferter, fulle timeplaner og full rulle med oppgavejobbing, gospelkor og generelt hyggelige syssler. Og så digger jeg det faktum at vi har sluppet ut av luftfuktighetsondets svettedryppende klær. Nå danser vi rundt i temperaturer som minner om skikkelig digg norsk go`sommer, smiler bredt og blir akkurat passe brune mens japanere flest gjør sitte beste for å holde på hvitfargen som de har spart på hele sommeren ved hjelp av store hatter, parasoller og inntrekking mot skyggelagte områder.
De fleste har sikkert et bilde av japanere som ganske så disiplinerte og arbeidsomme. Dette stemmer rimelig godt. For en liten uke siden opplevde jeg noe som kan bekrefte dette. O.B, Rebekka og jeg ble spurt om vi ville være med familien til to av barna i menigheten som skulle ha sportsdag med skolen sin. Hele skolen ble delt inn i to lag - rød mot hvit og alle gikk med capper, luer, kapser, hatter, litt store kalotter, turbaner,hodeplagg eller hva du synes passer, som gjorde at vi lett kunne se hvem som var på hvilket lag. Selvfølgelig var ikke hensikten alene
den å vinne, men jeg skal vel ikke nekte plent på at det ble bare så vidt littebitt mer interessant med dette knøttlille konkuranseelementet. Hvert klassetrinn hadde sin egen konkuranseform som var godt tilpasset dems alder og evner så alt var lagt til rette for en spennende og ganske "riktig" kroppslek. Og ja, vi fikk innfridd alle forventninger. De kastet, løp, bærte, dro og danset med stort engasjement og innlevelse, alle etter sin lodd og etter sine evner. Selv ble jeg ganske så ivrig, spesielt under en kameratur inn på indre bane mens 4.klassingene løp stafett. Heia og skrålte for de røde (akkai tror jeg de kaller rødt her nede) til stemmen brast og jeg begynte å føle meg vel høy og blond forran alle foreldre og besteforeldre som jublet og gjorde sitt beste for å heie sine unge lovende frem på den røde grusen.Før idrettsgleden tok overhånd begynte jeg dette forrige avsnittet med å bekrefte at den japanske disiplinen ikke bare er en myte. Det krever egentlig en grundigere begrunnelse (hvertfall når man er mastergradstudent for fillern). Det kunne vært nok å nevne de utrolig behagelige køene man møter overalt hvor folk venter på noe. Ingen trenging, klenging, klaging eller sniking. Eller jeg kunne nevnt at de jobber så lenge jobben krever det, fra dag til dag, uten å mukke. Eller at de i det store å hele gjør de fleste oppgaver med en pliktoppfyllendhet, nøyaktighet og nøysomhet kun heklere og broderidamer kan vise til i Norge.
På idrettsdagen fikk vi et lite innblikk i hvordan denne displinen bankes inn allerede i ung alder; For det første marsjerte de inn og ut i ordnede rekker uten (se det lille bildet nedenfor) så mye som et knuff. For det andre satt de mer eller mindre stille under hele arrangementet bortsett når de selv deltok eller heiet på fargen sin (HEIA RØD og Manchester United!). Og for det tredje utførte de oppgavene sine på banen uten en eneste dikkedarr (er det et ord?!). Nå kunne denne lille posten snudd nesen mot et langt leserinnleggstil og barneoppdragelse, individuell frihet, fellesskap, ensrettethet, politikk, kulturelle forskjeller og blitt lang som, ja et langt leserinlegg. Men la meg heller si det sånn; det var morro, vi er forskjellige og det virket ærlig talt som om den dagen svulmet over av stolte barn og foreldre, som til tross for små nederlag og skrubbsår underveis reiste seg i glede over å være sammen med hverandre og halve nabolaget på et tradisjonsrikt og klassiskt japansk arrangement.
Håper dere koser dere med pinnekjøtt, lefser, smalahauder og komper:)-
Mange hilsner fra Nihon!!
Ragne kommer om to dager!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
